Tankebanken

A few things. First I’m pretty sure nothing should be 0% risk weighted. Second, yes, risk weightings are going to continue to be a big part of the real problem. Third Basel III fails to address the issue of the hegemony of the ratings agency cartel. On another note, I remain fairly convinced that there isn’t any way to completely remove the chance that banks blow up. Banks are completely unlike any other corporate structure – they are inherently levered and can therefore be wiped out by a nasty run on the bank, even if perfectly solvent. So what’s the answer? The minute we admit that TBTF exists, we have to charge for the privilege of being TBTF rather than try to regulate it out. Insurance premiums payable to a pre-funded disaster recovery fund, that are heavily geared to (true) leverage and spiral exponentially above 30x leverage sounds like a good start. Throw in additional premia based on the % of revenues from trading, the type of funding that props up the balance sheet and the liquidity of underlying assets, and Bob’s your uncle, we might have the beginnings of something that works.

What lessons have we learnt from the crisis?

Why did existing rules (including Basel 1/Basel 2) not stop the crisis from happening?

De viktigste prosessene globalt skjer i regi av G20 og Baselkomiteen for banktilsyn. Baselkomiteen for banktilsyn har vedtatt nye retningslinjer for strengere kapital- og likviditetskrav for banker, de såkalte Basel III-standardene, 16. desember 2010. EU-kommisjonen arbeider, som representanten Sanner viser til, med en tredje revisjon av de såkalte kapitalkravsdirektivene, i tråd med Basel III-anbefalingene. Finanstilsynet har vurdert konsekvensene av strengere krav til kvalitet på kapitalen i bankene i det nye Basel III-regelverket og det korresponderende kommende CRD IV-regelverket som begrenset for norske banker.

Kampen om at definere den økonomiske sandhed er for længst vundet af udbudsøkonomerne. De lader sig ikke påvirke af spørgsmålstegn ved forestillingerne om, at omdrejningspunktet for økonomisk vækst i et land altid er et højt udbud af billige produktionsressourcer.

Det er i de seneste år blevet suppleret med en afpersonificeret økonomidiskurs, hvor der tales om: »markedets forventninger«, »nødvendig risikovillig kapital«, »et sundt investeringsklima« osv. Universitetsøkonomer og erhvervsledere har erobret sproget. Økonomiens sprog er objektiveret, så al regulering af marked, kapital og investeringer er et angreb på sandheden om økonomisk styring.

Men i sen-kapitalismen bruges penge ikke primært til handel med varer og tjenesteydelser men til handel med handel.

Af frygt for at miste alle deres penge, hvilket kunne have udløst en alvorlig bankkrise og kreditklemme, solgte pengeinstitutterne deres obligationer til spotpris på det sekundære marked.

Credit Default Swaps (CDS) får skylden for mange ting, og i forhold til Grækenland fremhæves CDS kontrakterne ofte som argument for at Grækenland ikke “må” gå konkurs (teknisk set). Implicit i dette argument må ligge en formodning om at det vil få uoverskuelige konsekvenser hvis CDS kontrakterne kommer til udbetaling.

Men virkeligheden er vel at det(desværre) ikke bare er historieløs dumhed der ligger bag denne udvikling. De seneste årtier, og det sidste årti i særdeleshed, er dansk lovgivning, i vid udstrækning dansk presse, medie og civilkultur samt magtapparatets resurser og praksis, blevet skærpet og udviklet med bevidst henblik på at overvåge, optrevle, dæmpe, nedslå eller stigmatisere enhver form for social uro og de umiddelbart ansvarlige herfor. Om undskyldningen har været terror, rocker- eller andre bander, ungdomshus, hooligans mm. er virkeligheden i dag at efterretning og magtapparat er så finmasket og potent at staten og eliten, med total sindsro, kan sætte skruesvingen på samfundets bund. Hvis bare man husker at smide middelklassen en luns i ny og næ. De dominerende medier og pressehuse, hvor langt langt største delen af danskere for deres viden fra, er ligeledes kontrolleret eller ejet af eliten eller folk der uden tøven erklærer deres troskab til det herskende hierarki. For ikke at glemme de magelige og hyggelige muligheder, fra villa og Volvo til charterferie eller x-faktor, den kulturelle konformiteten tilbyder til enhver der ligeledes har accepteret den gældende rangordning og fordelingsnøgle.