Group items tagged

retningslinjer utarbeidet av lærere og elever sammen

viktigere å fokusere på god klasseledelse der læreren stiller tydelige krav til hvilke medier og metoder som brukes til ulike deler av undervisningen

levene ikke skal rope høyt eller sende lapper.

det er lærerne som må lære elevene kildekritikk

digitale verktøy som en basisferdighet

Å bruke digitale verktøy handler om å utvikle kompetanse i viktige egenskaper som å søke etter informasjon, bruke og dele informasjon på en fornuftig og rettskaffen måte, være kildekritiske, skape og produsere sammensatte tekster med bruk av bilder, film og tekst.

Vi kan ofte høre elever ironisere over lærernes manglende tekniske ferdigheter. Men selv om elevene vet hvordan de skal taste inn søkeord i Google eller lage profil på Facebook, så har de som regel liten eller ingen kompetanse når det gjelder for eksempel kildekritikk.

99 % av alle unge bruker Internett daglig og har det tilgjengelig både hjemme og på skolen, må skolen ta sitt ansvar å være med og utvikle elevenes digitale kompetanse.

krever lærere som utnytter IKT i undervisningen og som trekker inn elevenes brede erfaring med medier som en ressurs i undervisningen

fortsatt altfor mange lærere som kun bruker datamaskinen i sin egen forberedelse og administrasjon av timene og til eget etterarbeid

Teknologien i seg selv gir ikke læring, og kan heldigvis ikke erstatte den sårt tiltrengte læreren. Derimot vil måten lærerne og elevene bruker teknologien på gi læringseffekt.

forbudslinje mot sosiale medier og enkelte steder også Internett medfører at skolene utelukker barn og unges digitale hverdagsliv

Hvis skolen reagerer med å stenge ute nye fenomen som sosial medier vil til syvende og sist elevenes digitale kompetanse bli mangelfull. Og resultatet kan bli at de unge ikke har utviklet reell og konkurransedyktig digital kompetanse til å søke arbeid eller studier i det informasjonssamfunnet de er født inn i.

En studie jeg har gjennomført viser at de fleste unge bruker sosiale medier til å ”slå i hjel tid”

skolen kan utnytte sosiale medier med hell i undervisningen, men da bør dette være noenlunde planlagt og integrert i undervisningen, i kombinasjon med lærere som har kompetanse innen dette

digital kompetanse begrepet alt for underutviklet til at vi kan kaste teknologi inn i skolen på alle nivåer

Det savnes med andre ord en konkretisering av hvilke elementer i den digitale kompetansen som bør inngå på ulike alderstrinn i skolen.

I september 2000 utga den amerikanske organisasjonen Alliance for Childhood en 100-siders rapport under navnet "Fool’s Gold: A Critical Look at Computers and Childhood". Der ropte 75 amerikanske forskere et kraftig varsku mot teknifiseringen av skolen. Barn er ikke voksne, sa de. Det som er godt for Microsoft, er ikke nødvendigvis godt for barn. Gruppen mente å kunne dokumentere omfattende skadevirkninger ved bruk av IT-basert undervisning for barn i førskole og barneskole: muskel- og synsproblemer, stressreaksjoner, svake sosiale fellesskap, konsentrasjonsvansker, rastløshet, manglende fantasi og empati.

I 2004 utga den samme organisasjonen en ny stor rapport: ”Tech Tonic. Towards a New Literacy of Technology.” Også her advares det mot teknifiseringen av skolen.

Datamaskinen gir oss tilgang til en overveldende mengde informasjon. Men informasjon er ikke kunnskap. Kunnskap er noe kroppslig, noe vi gjør til vårt eget gjennom konsentrasjon og fordypning. Vi kan ikke tenke med det vi laster ned på skjermen. Vi kan bare tenke med det vi har i hode og sinn, med det vi har lært.

Mange lærere forteller at der datamaskinene har gjort sitt massive inntog blir de ofte brukt til mekanisk oppgaveløsning, noe som går på bekostning av samtale, refleksjon og skapende arbeid. Der friere oppgaver gis, er ”klipp og lim” en utbredt sport. Og lærerne må bruke tid til å sjekke plagiering. I klasser der alle har hver sin pc blir det mye ”fjernundervisning”, dvs. kommunikasjon mellom læreren og den enkelte elev på skjermen.

Den gode fortelling, den fortrolige samtalen og den engasjerte debatt blir skadelidende fordi skjermen kiler seg mellom ansiktene. Den krever oppmerksomhet – også når den er slått av. For det lokkende ligger bare et tastetrykk unna, og læreren kan ikke alltid kontrollere alt og alle.

Vi må ikke la teknologien formatere barndommen. Det er barnas dypeste behov som må bestemme hvilken teknologi vi skal bruke i skolen. Elevene trenger ikke enda mer skjermtid, men mer mennesketid. Mer tid til samvær og samtale. Barn bør i skolen få møte levende mennesker ansikt til ansikt.

Jeg frykter det klasserommet der elevene kryper i skjul bak hver sin skjerm, og der de kommuniserer uten ansiktets mimikk og øynenes små signaler. Der fingrene løper over tastaturets glatte brosteiner, på hvileløs jakt etter bokser fylt med underholdning og ferdige svar. Der blikket fanges av former og figurer som stadig endres, og som alltid kan skiftes ut med noe annet. 

Digital teknologi er kommet for å bli. Hvordan og hvor mye vi bruker den er imidlertid ikke skjebne, men valg. Valget består ikke mellom å lære gjennom en datamaskin eller ikke å lære. Å si nei til et stadig mer digitalisert og høyteknologisk klasserom er å si ja til en skapende, livsnær og menneskelig skole. Jeg stemmer for det siste.